Mange strålende studenter på høyskolen, så visst. Flere gikk rett til sikkerhetstjenesten, noen valgte å jobbe i privat sektor, andre rir på hester rundt om i sentrum eller assisterer tollerne på grensen. Ja, mange ansikter er kjente for meg i denne verdenen av folk som håndhever lover.
Jeg er tross alt en av dem selv.
Jeg kjører rundt i politibiler, skrur på blålys en gang iblant, jeg har på meg uniform. Jeg er, etter alt å dømme, en politimann.
Men den følelsen varer helt til jeg kommer i en situasjon der det ville gagnet meg å bli lagt merke til.
Nå er det midt på sommeren. Rundt i gatene traver fulle ungdommer og fyllikere, ungdomsgjenger og dealere.
En tenåring prøver å sette fyr på innholdet i en søppelkasse i et ønske om å imponere gjengen. Jeg runder hjørnet, og setter kursen mot tenåringen. Jeg er ikke stille, jeg roper og advarer – SLIPP LIGHTERVÆSKEN NEI IKKE TENN FYRSTIKKEN STOPP! – men blir jeg hørt, blir jeg sett? Nei.
Det er som om jeg ikke finnes.
Jeg kjører bak en bil som kjører for fort, prøver å indikere at den skal trille ut i veikanten. Gjør den det? Nei. Selv ikke når blålysene er på.
En fyllik har sovnet på en benk midt på natten. Hei, du, her kan du ikke sove, du må nesten våkne. Blir jeg hørt? Selvfølgelig blir jeg ikke hørt! Jeg er som et fantom. Jeg blir rett og slett ikke lagt merke til. Aldri. Ikke litt engang.
Nettene er greie. Jeg liker å arbeide om nettene på denne tiden av året. Det er behagelig varmt, med tanke på at jeg er kledd i en infernalsk varm lærjakke. Jo, politiet skulle bytte ut uniformene sine, de ikoniske lærjakkene skulle bort. Og det har også skjedd. Ingen av mennene eller kvinnene som tjenestegjør har på seg lærjakkene lenger.
Bortsett fra meg. Fra produsenten ble det faktisk bestilt akkurat mange nok til at alle kunne få splitter nye uniformer… bortsett fra meg. Akkurat én for lite. Selvfølgelig!
Jeg har spurt sjefen om hva som er greia med det. Han sier at det nok kommer en til meg snart også, men det skjer jo aldri, og hver gang jeg spør ham igjen så svarer han som om jeg aldri har spurt ham før.
Uniformen er én ting. Ja, den gjør det ubehagelig å arbeide varme sommerdager. Greit, jeg kan sikkert ta den av, på samme måte som en kongsgarde i London kan ta av seg bjørneskinnsluen. Men det ville i så fall vært et tapstegn, et bevis på en vaklende stolthet.
Nesten verre for mitt selvbilde er generell bevæpning av politiet. Hver eneste gang det blir generell bevæpning, når trusselnivået økes eller når etaten bare vil minne offentligheten på at de har makt, så blir alle utstyrt med håndvåpen. Ikke meg, da. Selvfølgelig ikke meg.
Jeg er alltid den siste de bryr seg om. Den siste som blir lagt merke til. Story of my life.
Kanskje kan jeg ikke klage. Jeg er en politimann, jeg tjener greit, og selv om jeg som en komplett idiot er den eneste som tusler rundt i full glovarm uniform om sommeren så er jeg i det minste fornøyd på hjemmefronten. Kona legger merke til meg. Det samme gjør hunden. Det kunne absolutt vært verre. Sist jeg fylte år fikk jeg i gave av kona et innrammet bilde av meg selv i uniform, med solbriller og alt, utformet som en filmplakat, med teksten “The Phantom Menace”. Da lo jeg godt.
Så er det jo tilbake på jobb da, og å føle seg som et fantom er tross alt ikke det gøyeste her i verden. Kanskje utmerker jeg meg på hvordan jeg ikke blir lagt merke til, men noe av det som er spennende med å utmerke seg er jo tross alt å bli lagt merke til. Hvem i all verden har som ambisjon å bli ekstraordinær bare i den grad de blir oversett? Det finnes ingen seksjon i Guinness World Records: “Den mannen som blir lagt minst merke til i verden”. Jeg er temmelig sikker på at den tittelen hadde vært min om den hadde fantes, men den finnes selvfølgelig ikke, fordi hvordan i all verden skulle man målt noe sånt? Om én representant fra Guinness bestemmer seg for at en vilkårlig fyr er mannen som får minst oppmerksomhet i verden, hvordan kan representanten vite at det ikke finnes en annen der ute som blir lagt enda mindre merke til? Dessuten ville det vært et naturlig valg å helle mot en eremitt et eller annet sted, kanskje en ensom munk i Tibet. Men det ville vært et kjedelig valg rett og slett fordi det er det første man kommer på, og kanskje munken i Tibet var klassens mest populære gutt den gang da han ikke var munk enda? Nei, dette er umulig å måle. Så jeg fortsetter å skille meg ut på en måte som aldri blir lagt merke til, nettopp fordi måten jeg skiller meg ut på er ved å, uønsket eller ei, ikke trekke til meg noen oppmerksomhet til den grad at jeg like gjerne kunne vært usynlig.
Heldigvis blir jeg lagt merke til av elektroniske sensorer. Face-ID på telefonen funker perfekt. Elektriske skyvedører åpner seg for meg. Touch-skjermen på kaffemaskiner responderer til mine fingre. I rom med lyssensorer blir lysene skrudd på i det jeg kommer inn. Moderne biler merker når min rumpe berører setet, og setter automatisk i gang setevarmeren. Faktisk er det min lille luksus. Andre må velge å sette i gang setevarmeren selv, men for meg skrus den på automatisk.
Et passende kompromiss. Ja, usynlig er jeg, uviktig er jeg, ekstraordinær bare i min usynlighet og uviktighet er jeg, men min rumpe er i hvert fall behagelig varm.
Ikke dårlig.
Det blir tross alt my kjøring rundt på jobbtider. Noen turer innom drive-through. Stoppe ved sinnssykehuset eller hoppbakken, og slappe av. Jeg må være litt forsiktig, derimot, ettersom jeg blir lagt merke til om pulten står tom på stasjonen for lenge. Det er som om mine kolleger skuer mot pulten og begynner å undre “hvem er det egentlig som sitter der, igjen?”, og først da kommer de på at det jo burde være noen om sitter der som ikke sitter der nå, og derav blir mitt fravær lagt merke til. Usynlig er jeg kanskje, men sparken kan jeg få, jeg også.
Det vil jeg helst unngå. Politibetjent er kanskje ikke verdens beste jobb for en tilsynelatende usynlig mann, men jeg vet ikke hvordan hele jobbsøkerprosessen er for en som meg. Da jeg gikk ut av høyskolen som en helt midt på treet ung mann var veien til politiet rask og uproblematisk, min usynlighet hadde ikke begynt. Det var etter første gangen jeg ble fullstendig ignorert av resepsjonisten på stasjonen at det begynte å balle på seg.
Så nå er jeg her, tilsynelatende usynlig, relativt fri i min usynlighet, men lite villig til å ta unødige risker i frykt for å bli fullt og helt fanget i min usynlighet.
Jeg kunne blitt en spennende detektiv i en detektivfortelling. Den usynlige, den som aldri blir lagt merke til, den som må trosse sin underlige situasjon. Litt sånn superhelt-aktig. Men jeg er ikke helt der. Det hadde krevd evner jeg ikke har. Det hadde krevd et pågangsmot jeg ikke besitter. Det hadde krevd en vilje til å bli sett som trosser det å bare si seg tilfreds med sin situasjon. Dessuten, i alle detektivfortellingene er detektiven mørk og dyster, og bruker all tiden på jobb til den grad at de få relasjonene vedkommende har blir satt på alvorlig prøve.
En spennende historie ville det vært. Litt sånn pulp-aktig. Flyplasslitteratur. Den usynlige detektiven. “The Invisible Detective”. “Mr. Unseen”.
Men det er ikke meg.
Så jeg sitter hjemme eller patruljerer rundt i sentrum, hører om generell bevæpning av politiet, nye uniformer, seminarer på høyfjellshoteller, sikkerhetskonferanser i Sveits, og vet at ingenting av dette gjelder meg. Jeg ser de jeg studerte med, med solbriller og dress mens de vokter over politikere og kjendiser og rikfolk, eller poserer på politihester, eller avverger mulige terrorangrep, og jeg vet at de har glemt meg.
Å være nesten helt i limbo er dessuten bedre enn å være helt i limbo, og jeg kan jo egentlig ikke sutre. Det fine med å bli ignorert er at man tvinges til å være relativt tilfreds med slik ting er. Så da er det bare å ta på seg lærjakka, kjøpe en is, nyte en hamburger midt på dagen i en bil med varme i setet og aircondition i lufta, og håpe at jeg ikke må se meg nødt til å skru på blålysene. Så drar jeg hjem, og i det jeg hører hunden bjeffe når bilen triller inn på gårdsplassen er alt bra, og jeg innser at der hjemme så er min tilsynelatende usynlighet ingenting annet enn en running joke, en plakat på veggen. “The Phantom Menace”.

Opprinnelig publisert i Filologen tidsskrift i 2024